Forretningsadresse:

Smaalensgås fra Østfold AS
Lervikveien 37

1626 MANSTAD

Følg oss gjerne:

  • Facebook - Smaalensgås
  • Instagram - Smaalensgås

GÅSEHOLD I NORGE

Gåsa er kanskje det fjørfeslaget som ble først temmet her hos oss. Dette skyldes antagelig at tamgåsas opphav er gråsgåsa, som hørte naturlig til her i Norden. Fra arkeologiske funn vet vi at vikingene holdt gås, og til langt opp i historien var gåsa den mest utbredte tamfuglen her i landet. I tillegg til kjøttet, var det mange gode grunner til det. Vikingene oppdaget blant annet at gåsens vingefjær var det suverent beste materiale til styrefjærer på piler, og de lærde munkene i middelalderen brukte gåsens vingefjær til penn. I begynnelsen var det kun kongsgårder, høvdingeseter og andre storgårder som hadde råd til å holde gås. Men gåseholdet spredte seg, og etter hvert var det mer vanlig å holde gås også på mindre gårder.

 

Gåseholdet her i landet var først mest utbredt i Østfold, noe som antagelig skyldes nærheten til Sør-Sverige, hvor gåseholdet har vært en viktig del av husdyrholdet lenge. Den lange tid under menneskene røkt har ført til at tamgåsa er nokså forskjellige fra sine ville slektninger. Den har økt i vekt, flyvevnen har forfalt og eggproduksjonen har økt. I naturen lever gjess i flokk med en utpreget rangorden. Flokken ledes av en gammel erfaren gås. Den er alltid årvåken og på vakt for farer. Denne adferden er bevart hos våre tamme gjess, og har gitt stoff til utallige historier og skrøner. Visste du for eksempel at man flere steder har holdt gjess rundt fengsler til å slå alarm hvis fangene skulle forsøke å flykte. Og historien forteller at man i Skottland har holdt gjess som vaktposter rundt whiskeyfabrikkene. Du har sikkert også kanskje hørt historien om Martin, som ikke ville bli biskop, men som ble avslørt av gjessene. Som hevn bestemte Martin at alle skulle slakte en gås, og siden ble det tradisjon å spise gås på Mortensmesse.

 

For bøndene i Smaalenene kunne hold av gås bidra til en kjærkommen attåtnæring. Selv om de fleste gårder hadde ei gås eller to på tunet, var det ikke alltid rom for å spise kjøttet selv. Det var det ikke råd til, men gåsen var likevel en fantastisk ressurs for en liten gård. Kjøttet kunne selges til de rike inne i Kristiania, fettet kunne man bruke til å sylte/konservere i og dun og fjær gikk til huset. De store gåsefjærene ble solgt som hattefjær, og vingefjærene ble brukt som kost til steketakka eller til å skrive med. Skoa ble selvsagt pussa blanke og fine med restene av gåsefettet.

 

Men et sted på veien mistet vi det altså. Det finnes lite historiske data, men at gåseholdet var av et annet omfang tidligere er det liten tvil om. De mange tomme og gjengrodde gåsedammene på mange norske gårder vitner også om det. Omkring midten av forrige århundre hadde vi sannsynligvis omlag 20 000 voksne gjess her i landet. Ved jordbrukstellingen i 1907 hadde vi omlag 10 000, og i årene etter har det gått nedover. Sett i historisk perspektiv er det underlig at ikke gåsehold har fått større fotfeste her i landet. Både klimamessig og med hensyn til det naturgitte fôrgrunnlag kunne gåsehold vært vår mest utbredte fjørfeproduksjon. Gåsa er fremdeles en utpreget planteeter slik den var i vill tilstand, og den har beholdt sine gode evner til å bunkre opp fett til vinterbruk. Gåsa er i tillegg et ualminnelig hardført dyr. I vinterkulda går den og labber i snøen og trives utmerket. Den har også en god og varm fjørfebekledning som varmer like godt som den beste dundyna du kan tenke deg.

 
Logo_på_grå_firkant.jpg